Herr psykologen og meg

Den her historien har jeg skrevet tusen ganger. Bestemt meg for å poste den. Og ombestemt meg igjen. Fordi denne historien handler om noe som skjedde da jeg var syk. Fordi det handler om en behandler. Fordi det er alt for lett å si at jeg var syk, og da også antagligvis ikke hadde et særlig godt grep om virkeligheten. Jeg skrev en lang innledning for å dokumentere at jeg vet hva som skjedde. Den har jeg slettet, Istedet er dette innledningen:

Jeg er psykisk sjuk. Jeg var syk på det tispunktet, jeg vet hva som skjedde. Jeg deler denne historien og håper at noen som har opplevd det samme oppdager at de ikke er alene.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------

“Hei. Jeg er Etternavn Fornavn. Beklager at jeg er sen. Ja, jeg er jo psykolog, og den her timen skal jeg prøve å bevise at du kan stole på meg”

Du gjennomfører de vanlige spørsmålene. Jeg svarer de vanlige svarene. Du spør om jeg vil legges inn. “Vi kan bestille en taxi med en gang”. Nei, det kan jeg ikke. Du lurer på hva jeg mener med det. Jeg prøver å forklare. Også er timen ferdig. Møtes om to uker. Den klassiske avslutningen. Du synes vi skal gjøre en avtale om at jeg ikke skal være død neste gang vi møtes.

Nå spoler vi fram en måned, syns du ikke?

Så skar det seg mellom meg og deg da. Hva gikk feil?

Du er i villrede, antar at det må være et eller annet i mitt hode, som har skapt den her uheldige situasjonen. Antagligvis finnes det en diagnose for det også. Antatt kvinne er ikke helt fornøyd med hvordan hvit cis-mann har håndtert situasjonen. Og sint har hun sagt at hun har vært også. Sint? En kvinne som er sint? På deg?

Ja, du har funnet noe i boka di.

Sint: sjekk.

Irrasjonell: sjekk

Manipulerende? Helt åpenbart.

Tilbakevendende suicidal atferd, gester, trusler eller selvskadende atferd?. Dobbelsjekk: hun har jo ved flere anledninger truet med å ta livet sitt! Og du vet av minst to andre ting som passer inn i denne kategorien.

Markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller selvfølelse? Ja, ta meg faan. Der har du’n. No fault, no blame. Dama er jo riv ruskende gal!

Du insisterer på å ha en siste time. Sier at vi har kanskje kommet litt dårlig ut. Sier at jeg har oppført meg manipulerende og irrrasjonellt, truet med å ta mitt eget liv, og ikke vært villig til å ta imot hjelp, forventet at du skal fikse meg uten å ville gjøre noe selv.  Det er vel kanskje best om jeg får en annen behandler, siden vi fikk en så dårlig start. Ja, det kan vi ihvertfall være enige om. Takk. Så sier vi hadet, og jeg vet at de eneste gangene jeg blir nødt til å se seg igjen er når du springer forbi meg på venterommet.

Det du glemmer å nevne er at du har lagt til en ekstra diagnose i journalen min.

“Diagnosen er basert på en klinisk vurdering av kvalifisert helsepersonell innen psykisk helse. I Norge vil dette vanligvis være en psykiater eller en psykolog. Vurderingen omfatter pasientens selvrapporterte opplevelser, samt behandlerens observasjoner. Den resulterende personlighetsprofilen kan støttes eller bli bekreftet av langsiktige mønstre av atferd som rapporteres av familiemedlemmer, venner eller kolleger. Listen over kriterier som må være oppfylt for diagnosen er skissert i DSM-IV eller ICD-10”
    -wikipedia

Så venter jeg. Får et nytt brev om ny psykolog, ny time, møt opp! Det gjør jeg jo selvfølgelig. Bestemmer meg for samme greia som jeg i utgangspunktet bestemte meg for med deg: Blanke ark. Hvordan den opplevelsen var har pent lite med deg å gjøre, så det skal jeg ikke dra deg inn i. Sånn bortsett fra en ting: Denne noe uventede diagnosen som i min journal.

Den får jeg slengt i fleisen i første time. Med antydning til at mine queere forhold antagligvis handler om at jeg ikke kan å knytte meg til noen. At jeg ikke er i stand til å føle kjærlighet overfor noen andre enn meg selv. Jeg spør hvor den nye psykolog har det fra. Nei, du og  “Fornavn” har jo kommet fram til det. Øh, når? spør jeg. Jo dere har jo tatt litt tester og sånt. Eh, nei, det har vi ikke, svarer jeg, vi har hatt en time. Prøver å si at det kan hende at du og jeg ikke helt klarte å kommunisere, og at det sikkert handler litt om meg også. For på det tidspunktet tenkte jeg virkelig det. At kanskje var det meg som hadde vært litt heftig. Ny psykolog svarer at jeg ikke skal henge meg opp i det. Samtidig som hun fortsetter å forklare meg hva denne bonusdiagnosen betyr og at det er forklaringa på at jeg har valgt å leve livet mitt utenfor normen.

Et halvt år senere, etter å ha dratt med meg en slektning, innser den nye psykologen at det ikke passer. Det du bestemte deg for å putte i journalen min, blir tatt bort, vil jeg tro. Ikke vejt jeg, men den nye psykologen begynner ihvertfall å forholde seg til den riktige diagnosen min.

--Fortsettelse følger--