I denne scenen:
A;meg
M; en venn
A og M sitter og snakker på en kafè.
I bakgrunnen høres en kaffemaskin og generisk kafèmusikk.
De ler av noe M har sagt og samtalen
fortsetter:
A (sukker): “Æsj. Jeg må få
fiksa de papirene til Lånekassen”
M: “Hvilke papirer?”
A (stresset); “Jo, de der om
sommerstipend og sånt.”
M (forvirret):
“Hæ?Sommerstipend? Det har
du ikke sagt noe om.”
A (vrir
seg litt, ser bort): “Jo,
altså om en har en funksjonsnedsetting så kan en jo søke om
stipend i juni og juli, så en ikke må jobbe”
M (mer
forrvirret, litt anklagende): “Funkjsonsnedsetting?
”
A (forsiktig,
prøver å virke avslappet”): “Nei, altså, jeg fikk jo den her
diagnosen med stor D I vinter..”
M (beklemt,
prøver å virke uanfektet): “Eh,
åja...”
M (forsøker
fremdeles å virke uanfektet):”
Jeg går og henter meg et glass vann. Vil du ha?”
Scene
slutt
Jeg har vært psykisk sjuk veldig
lenge. Sånn omtrent hele livet vil jeg tro. Lenge trodde jeg at det
var depresjoner og angst. Tøft nok i seg selv, men etthvert som jeg
ble voksen, lærte jeg meg å leve med det. Noe av det viktigste for
meg var at jeg var åpen. Det gjorde at mennesker hadde mer
forståelse for at jeg ikke alltid klarte like mye som andre. At jeg
til tider ikke var å få tak i.
Det er tøft å leve med angst og
depresjoner. Tøft som faan. Men det gikk jo rundt på noe vis.
Det var før sykdommen kom ut av
kontroll. En helt annen historie som jeg muligens kommer til å
skrive en dag. Men ikke nå. Jeg fikk iallefall en ny diagnose.
Diagnosen med stor D. Den har forandret mye. Noe til det værre, noe til det bedre. En av tusen
ting som har forandret seg er hvordan det er å si til mennesker at
jeg er syk.
I det siste har sykdommen tatt mye
plass i livet mitt. Det går mye tid til å ordne papirer, gå til
leger, psykologer, og ikke minst; å være sjuk. Jeg har lyst til å
være like åpen om diagnosen med stor D som jeg var om angsten min
og depresjonene mine. Om jeg ikke skulle være det, ville de fleste
relasjonene jeg har til andre mennesker gått til helvette. Jeg er
rett og slett ikke til å stole på for øyeblikket.
Men det blir veldig ofte ubehagelig.
Samtalen blir som en “komme ut” greie og jeg sitter igjen og
angrer på at jeg sa noe. Jeg er ikke flau over diagnosen min. Jeg
syns den er vanskelig, og jeg er sint og jeg syns synd på meg selv.
Men jeg er ikke flau. Mange sier at det er som å ha en hvilken som
helst annen kronisk sykdom . Diabetes foreksempel. Det syns jeg er
ren bullshitt, men konseptet er i og for seg det samme. Jeg har en
sykdom. Det gjør at jeg ikke får gjort alt jeg skal. Den er ikke
meg, og jeg er ikke den, men jeg må leve med den.
Så, hvorfor blir det så ubehagelig?
Jeg vet hvordan det er å møte
mennesker som jeg har privilegier ovenfor. Det freaker meg ut. Jeg
vet ikke hva jeg skal gjøre, eller hvordan jeg skal reagere. Jeg har
et privilegie.Hva gjør jeg nå for å unngå å utøve det? Men jeg
tror jeg har skjønt en del i min safari i funksjonsnormen. Så her
kommer mine tips.
1. Annerkjenn ditt privilegie
Om du er psykisk frisk, har du et
privilegie overfor mennesker som er psykisk sjuke. Om du er hvit, har
du et privilegie overfor mennesker som er fargede. Om du har nok
penger, har du et privilegie overfor folk som ikke har det. Ingen
tror at det er noe du liker. Men det er sånn. Om du prøver å late
som det ikke finnes, utøver du dine privilegier. Du usynnligjør det
andre mennesket. Og påfører dette mennesket skam
2. Ikke “normaliser” det andre
mennesket
Hva ville vært din naturlige reaksjon
om noen sa at de hadde ryggproblemer? Mest sannsynlig ville du sagt
noe som “Oi, det er kjipt.. Skal du gå til legen?”. Du ville
ikke sagt “Oi.... Jeg vet faktisk en annen som har ryggproblemer
også.”, eller “Oi....Jeg har hørt at det *en eller annen berømt
person* har vondt i ryggen”.
Jeg er fullt klar over at andre
mennesker også er sjuke. Jeg har hørt velmenende statistikk, og
“oppmuntrende” historier om folk som har diagnosen med stor D.
Men hva blir underteksten i disse tingene? Du kunne like godt sagt
“aksepter deg selv for den du er”. Det er noe feil på deg, men
det er ok. Eller “jaja, det er mange som har det sånn”.
3. Bruk google
Det er ikke dette menneskets ansvar å
utdanne deg. Om jeg ønsker å fortelle noe om sykdommen min, så
gjør jeg det. Ikke spør. Det er vanskelig å si nei, når en
allerede sitter i en sårbar posisjon.
4. Det er ok å bli overrasket
Psykisk sykdom er ikke noe du kan se
fysisk. Når en venn eller et annen menneske forteller deg at den har
en alvorlig diagnose er det helt naturlig å bli tatt på senga. Den
beste reaksjonen å få, er din naturlige reaksjon. Om det er å si
“Herregud, noe så jævlig”, eller “Hæ? Hva f**. Hvorfor har
du ikke sagt det?” eller rett og slett “Åja, ja det forklarer jo
en del ting”. Så er det ok. Også kan du la meg styre samtalen
videre etter det.
Kort oppsummert; Vær deg selv. Reager
på den måten som kjennes naturlig. Det er mye enklere å overgi
kontrollen I samtalen om det andre mennesket om du ikke panisk
forsøker å skjule dine egne tanker.
5. La meg beskrive sykdommen min på
den måten jeg vil.
Jeg tipper at du reagerte på setningen
“jeg er ikke til å stole på rett og slett” tidligere I teksten.
Jeg skjønner det. Men det er ikke meg som sier noe stygt om meg
selv. Det er fakta om hva sykdommen gjør med meg. Og det vet jeg. Du
trenger ikke å si “nei men, du er jo ikke upålitelig, du er jo
syk”. Når jeg sier at jeg er “gæren” så trenger du ikke å
si imot det. La meg få slippe å være superalvorlig og korrekt
hele tiden.
Når jeg gjør narr av ting som skjer
eller har skjedd meg, er det ok å le. Det er morsomt å ha trodd at
lyktestolpe nummer tre på venste side har overnaturlige kretfer. Det
betyr ikke at du kan gjøre det, men jezz; lighten up. Om jeg ikke
tar det hele så alvorlig trenger ikke du å gjøre det heller.
/ psykfallet A
NB!: Jeg skriver om diagnosen med stor
D som vanskligere å komme ut med enn angst og depresjon. Det er min
personlige erfaring og stemmer på ingen måte for alle. Mennesker
med forskjellige psykiske sykdommer møter forskjellige sosiale
sanskjoner . Mennesker med angst og depresjoner blir gjerne
misstrodd, eller får en forventning fra omverdenen at de skal
skjerpe seg. At alle har “litt” angst en gang iblandt eller blir
“deppa” stemmer ikke. Angst er en alvorlig sjukdom. Depresjon er
en alvorlig sjukdom. At en får en dårlig karakter på eksamen gjør
en ikke deprimert, det gjør at en blir skuffet.
