"Har du tenkt på hvordan det blir for deg å skaffe deg jobb? Eller å være i arbeidslivet sånn som du ser ut og oppfattes?" Spurte behandleren en dag. Min første reaksjon var å bli kjempesint. Jeg har alltid tenkt at utseende og hvordan en lever sitt liv etter arbeidstid, ikke er et tema så lenge en gjør en god jobb. Og jeg mener at det skal være sånn. Det er jo det jeg kjemper for.
Men da jeg hadde kommet meg ut av kontoret og frustrasjonen over den normative tilnærmingen behandleren min pusher på meg igjen og igjen hadde gått over, innså jeg at hun faktisk hadde rett. Om jeg vil ha den typen jobb jeg håper å få, vil jeg bli nødt til å gjøre kompromisser. Jeg kan ikke riskikere at mine arbeidsgivere og eventuelle klienter googler navnet mitt og får opp queer som første treff. Jeg må kanskje være villig til å kle meg mer nomativt. Jeg gjør jo det allerede. Når jeg går på jobbintervju, tar jeg jo på de av klærne mine som ser mest "ordentlig" ut.
Realitetsorientering er alltid kjedelig. Og for min del en riktig utrivelig oppvåkning om mitt eget behov for anonymitet. Men her kommer poenget;
Anonymitet i en by som Oslo er vanskelig. En del av dere vet hvem som skriver denne bloggen. Andre kan antaglivis gjette seg til det. Men ikke spre det. Om noen ber om en bekreftelse, så la det være. La svaret på spørsmål om hvem vi er være "det kan jeg ikke si". Punktum. Ingen hint, eller bekreftelse, selv om mennesket åpenbart har skjønt det. Og for dere som ikke vet hvem vi er; ikke prøv å finne det ut.
Vi har lyst til å ha mulighet til å dele personlige erfaringer og opplevelser her. Og det kan vi ikke hvis jungeltelegrafen går. I en så liten by som Oslo vil det fort føre til at sjefen min blir hvisket i øret at jeg er den der som blogger på den der bloggen. Eller for den saks skyld andre mennesker i andre sammenhenger.
Dette ble en lang og alvorlig blogg. Men det er viktig. Respekter denne bloggen som et safer space. Respekter oss og vår rett til anonymitet. Veldig kjedelig om vi blir nødt til å slutte å blogge fordi sladder har gjort det umulig for oss.
/A
------------------------------------------------------------------------------------------------
English summary :
In order for us to be able to share our stories and write about the things we want to write about, we need our anonymity. Some of you may know who we are, some of you might have guessed, but please; keep it to yourself. Don't insinuate, confirm or "let it slip". Don't try to figure it out. Oslo is a small town, and gossip has a tendency to get around. But this blogg is not about gossip. The stories and texts which are posted here are meant for discussion and to describe challenges we meet as queers in our daily lives.
Respect this blogg as a safer place. Respect our rigth to anonymity.
/A
Men da jeg hadde kommet meg ut av kontoret og frustrasjonen over den normative tilnærmingen behandleren min pusher på meg igjen og igjen hadde gått over, innså jeg at hun faktisk hadde rett. Om jeg vil ha den typen jobb jeg håper å få, vil jeg bli nødt til å gjøre kompromisser. Jeg kan ikke riskikere at mine arbeidsgivere og eventuelle klienter googler navnet mitt og får opp queer som første treff. Jeg må kanskje være villig til å kle meg mer nomativt. Jeg gjør jo det allerede. Når jeg går på jobbintervju, tar jeg jo på de av klærne mine som ser mest "ordentlig" ut.
Realitetsorientering er alltid kjedelig. Og for min del en riktig utrivelig oppvåkning om mitt eget behov for anonymitet. Men her kommer poenget;
Anonymitet i en by som Oslo er vanskelig. En del av dere vet hvem som skriver denne bloggen. Andre kan antaglivis gjette seg til det. Men ikke spre det. Om noen ber om en bekreftelse, så la det være. La svaret på spørsmål om hvem vi er være "det kan jeg ikke si". Punktum. Ingen hint, eller bekreftelse, selv om mennesket åpenbart har skjønt det. Og for dere som ikke vet hvem vi er; ikke prøv å finne det ut.
Vi har lyst til å ha mulighet til å dele personlige erfaringer og opplevelser her. Og det kan vi ikke hvis jungeltelegrafen går. I en så liten by som Oslo vil det fort føre til at sjefen min blir hvisket i øret at jeg er den der som blogger på den der bloggen. Eller for den saks skyld andre mennesker i andre sammenhenger.
Dette ble en lang og alvorlig blogg. Men det er viktig. Respekter denne bloggen som et safer space. Respekter oss og vår rett til anonymitet. Veldig kjedelig om vi blir nødt til å slutte å blogge fordi sladder har gjort det umulig for oss.
/A
------------------------------------------------------------------------------------------------
English summary :
In order for us to be able to share our stories and write about the things we want to write about, we need our anonymity. Some of you may know who we are, some of you might have guessed, but please; keep it to yourself. Don't insinuate, confirm or "let it slip". Don't try to figure it out. Oslo is a small town, and gossip has a tendency to get around. But this blogg is not about gossip. The stories and texts which are posted here are meant for discussion and to describe challenges we meet as queers in our daily lives.
Respect this blogg as a safer place. Respect our rigth to anonymity.
/A
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar