Diagnosen med stor D

I denne scenen:

A;meg

M; en venn

A og M sitter og snakker på en kafè. I bakgrunnen høres en kaffemaskin og generisk kafèmusikk.

De ler av noe M har sagt og samtalen fortsetter:

A (sukker): “Æsj. Jeg må få fiksa de papirene til Lånekassen”

M: “Hvilke papirer?”

A (stresset); “Jo, de der om sommerstipend og sånt.”

M (forvirret): “Hæ?Sommerstipend? Det har du ikke sagt noe om.”

A (vrir seg litt, ser bort): “Jo, altså om en har en funksjonsnedsetting så kan en jo søke om stipend i juni og juli, så en ikke må jobbe”

M (mer forrvirret, litt anklagende): “Funkjsonsnedsetting? ”

A (forsiktig, prøver å virke avslappet”): “Nei, altså, jeg fikk jo den her diagnosen med stor D I vinter..”

M (beklemt, prøver å virke uanfektet): “Eh, åja...”

M (forsøker fremdeles å virke uanfektet):” Jeg går og henter meg et glass vann. Vil du ha?”

Scene slutt

Jeg har vært psykisk sjuk veldig lenge. Sånn omtrent hele livet vil jeg tro. Lenge trodde jeg at det var depresjoner og angst. Tøft nok i seg selv, men etthvert som jeg ble voksen, lærte jeg meg å leve med det. Noe av det viktigste for meg var at jeg var åpen. Det gjorde at mennesker hadde mer forståelse for at jeg ikke alltid klarte like mye som andre. At jeg til tider ikke var å få tak i.

Det er tøft å leve med angst og depresjoner. Tøft som faan. Men det gikk jo rundt på noe vis.

Det var før sykdommen kom ut av kontroll. En helt annen historie som jeg muligens kommer til å skrive en dag. Men ikke nå. Jeg fikk iallefall en ny diagnose. Diagnosen med stor D. Den har forandret mye. Noe til det værre, noe til det bedre. En av tusen ting som har forandret seg er hvordan det er å si til mennesker at jeg er syk.

I det siste har sykdommen tatt mye plass i livet mitt. Det går mye tid til å ordne papirer, gå til leger, psykologer, og ikke minst; å være sjuk. Jeg har lyst til å være like åpen om diagnosen med stor D som jeg var om angsten min og depresjonene mine. Om jeg ikke skulle være det, ville de fleste relasjonene jeg har til andre mennesker gått til helvette. Jeg er rett og slett ikke til å stole på for øyeblikket.

Men det blir veldig ofte ubehagelig. Samtalen blir som en “komme ut” greie og jeg sitter igjen og angrer på at jeg sa noe. Jeg er ikke flau over diagnosen min. Jeg syns den er vanskelig, og jeg er sint og jeg syns synd på meg selv. Men jeg er ikke flau. Mange sier at det er som å ha en hvilken som helst annen kronisk sykdom . Diabetes foreksempel. Det syns jeg er ren bullshitt, men konseptet er i og for seg det samme. Jeg har en sykdom. Det gjør at jeg ikke får gjort alt jeg skal. Den er ikke meg, og jeg er ikke den, men jeg må leve med den.

Så, hvorfor blir det så ubehagelig?

Jeg vet hvordan det er å møte mennesker som jeg har privilegier ovenfor. Det freaker meg ut. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, eller hvordan jeg skal reagere. Jeg har et privilegie.Hva gjør jeg nå for å unngå å utøve det? Men jeg tror jeg har skjønt en del i min safari i funksjonsnormen. Så her kommer mine tips.

1. Annerkjenn ditt privilegie

Om du er psykisk frisk, har du et privilegie overfor mennesker som er psykisk sjuke. Om du er hvit, har du et privilegie overfor mennesker som er fargede. Om du har nok penger, har du et privilegie overfor folk som ikke har det. Ingen tror at det er noe du liker. Men det er sånn. Om du prøver å late som det ikke finnes, utøver du dine privilegier. Du usynnligjør det andre mennesket. Og påfører dette mennesket skam

2. Ikke “normaliser” det andre mennesket

Hva ville vært din naturlige reaksjon om noen sa at de hadde ryggproblemer? Mest sannsynlig ville du sagt noe som “Oi, det er kjipt.. Skal du gå til legen?”. Du ville ikke sagt “Oi.... Jeg vet faktisk en annen som har ryggproblemer også.”, eller “Oi....Jeg har hørt at det *en eller annen berømt person* har vondt i ryggen”.

Jeg er fullt klar over at andre mennesker også er sjuke. Jeg har hørt velmenende statistikk, og “oppmuntrende” historier om folk som har diagnosen med stor D. Men hva blir underteksten i disse tingene? Du kunne like godt sagt “aksepter deg selv for den du er”. Det er noe feil på deg, men det er ok. Eller “jaja, det er mange som har det sånn”.

3. Bruk google

Det er ikke dette menneskets ansvar å utdanne deg. Om jeg ønsker å fortelle noe om sykdommen min, så gjør jeg det. Ikke spør. Det er vanskelig å si nei, når en allerede sitter i en sårbar posisjon.

4. Det er ok å bli overrasket

Psykisk sykdom er ikke noe du kan se fysisk. Når en venn eller et annen menneske forteller deg at den har en alvorlig diagnose er det helt naturlig å bli tatt på senga. Den beste reaksjonen å få, er din naturlige reaksjon. Om det er å si “Herregud, noe så jævlig”, eller “Hæ? Hva f**. Hvorfor har du ikke sagt det?” eller rett og slett “Åja, ja det forklarer jo en del ting”. Så er det ok. Også kan du la meg styre samtalen videre etter det.

Kort oppsummert; Vær deg selv. Reager på den måten som kjennes naturlig. Det er mye enklere å overgi kontrollen I samtalen om det andre mennesket om du ikke panisk forsøker å skjule dine egne tanker.

5. La meg beskrive sykdommen min på den måten jeg vil.

Jeg tipper at du reagerte på setningen “jeg er ikke til å stole på rett og slett” tidligere I teksten. Jeg skjønner det. Men det er ikke meg som sier noe stygt om meg selv. Det er fakta om hva sykdommen gjør med meg. Og det vet jeg. Du trenger ikke å si “nei men, du er jo ikke upålitelig, du er jo syk”. Når jeg sier at jeg er “gæren” så trenger du ikke å si imot det. La meg få slippe å være superalvorlig og korrekt hele tiden.

Når jeg gjør narr av ting som skjer eller har skjedd meg, er det ok å le. Det er morsomt å ha trodd at lyktestolpe nummer tre på venste side har overnaturlige kretfer. Det betyr ikke at du kan gjøre det, men jezz; lighten up. Om jeg ikke tar det hele så alvorlig trenger ikke du å gjøre det heller.

/ psykfallet A

NB!: Jeg skriver om diagnosen med stor D som vanskligere å komme ut med enn angst og depresjon. Det er min personlige erfaring og stemmer på ingen måte for alle. Mennesker med forskjellige psykiske sykdommer møter forskjellige sosiale sanskjoner . Mennesker med angst og depresjoner blir gjerne misstrodd, eller får en forventning fra omverdenen at de skal skjerpe seg. At alle har “litt” angst en gang iblandt eller blir “deppa” stemmer ikke. Angst er en alvorlig sjukdom. Depresjon er en alvorlig sjukdom. At en får en dårlig karakter på eksamen gjør en ikke deprimert, det gjør at en blir skuffet.